I skrivetåka, i verdenståka

Jeg burde skrive, hver dag. Jeg burde skrive mer enn jeg gjør. Jeg burde … burde … burde … sånn går hodet mitt på repeat om dagen.

Men noen dager, noen perioder, er det ikke like lett. Jeg jobber best når jeg har mye å gjøre. Når jeg har frister å forholde meg, en deadline jeg må nå. Det er da jeg virkelig tar meg sammen og produserer. Noen ganger, sånn som akkurat nå, går det litt trått. Men da prøver jeg å trøste meg med at jeg vanligvis er ganske strukturert. Jeg vet at jeg må jobbe jevnt og trutt for at det skal bli bok. Egentlig er jeg flink til å sette meg mål for hvor mye jeg skal skrive hver dag, men så skjer det ting, jeg faller av. Jeg klarer ikke å holde fokus, og det er greit. Noen ganger trenger jeg å hente meg inn igjen, omstrukturere hodet, ikke la endring av planer trekke meg helt ut på dypet. 

Dette er meg som står på bunnen med tærne gravd ned i sanda. Dette er meg som sparker ifra og ser på lyset langt der oppe, som holder pusten og skyter fart. Oppover, framover, inn i manuset. 

Og utenfor raser verden sammen, mens jeg er redd for ikke å skrive fort nok, er andre red for at huset, skolen og barnehagen skal bli truffet av missiler. Mens jeg er redd for ikke å skrive bra nok, mister andre mannen sin, kona si, ungen sin eller vennen sin. Mens jeg er redd for ikke å skrive unikt nok, sulter andre ihjel. 

Kontraster til å gråte av. Kontraster til å bli vettskremte av. 

Legger med noen bilder fra nydelige dager i Lofoten i begynnelsen av uka. Bok i Lofoten leverte til de grader. Herlige elever, magiske kollegaer og en fantastisk regi av alle arrangørene og lærerne.