Monika Steinholm

I skrivetåka, i verdenståka

Jeg burde skrive, hver dag. Jeg burde skrive mer enn jeg gjør. Jeg burde … burde … burde … sånn går hodet mitt på repeat om dagen.

Men noen dager, noen perioder, er det ikke like lett. Jeg jobber best når jeg har mye å gjøre. Når jeg har frister å forholde meg, en deadline jeg må nå. Det er da jeg virkelig tar meg sammen og produserer. Noen ganger, sånn som akkurat nå, går det litt trått. Men da prøver jeg å trøste meg med at jeg vanligvis er ganske strukturert. Jeg vet at jeg må jobbe jevnt og trutt for at det skal bli bok. Egentlig er jeg flink til å sette meg mål for hvor mye jeg skal skrive hver dag, men så skjer det ting, jeg faller av. Jeg klarer ikke å holde fokus, og det er greit. Noen ganger trenger jeg å hente meg inn igjen, omstrukturere hodet, ikke la endring av planer trekke meg helt ut på dypet. 

Dette er meg som står på bunnen med tærne gravd ned i sanda. Dette er meg som sparker ifra og ser på lyset langt der oppe, som holder pusten og skyter fart. Oppover, framover, inn i manuset. 

Og utenfor raser verden sammen, mens jeg er redd for ikke å skrive fort nok, er andre red for at huset, skolen og barnehagen skal bli truffet av missiler. Mens jeg er redd for ikke å skrive bra nok, mister andre mannen sin, kona si, ungen sin eller vennen sin. Mens jeg er redd for ikke å skrive unikt nok, sulter andre ihjel. 

Kontraster til å gråte av. Kontraster til å bli vettskremte av. 

Legger med noen bilder fra nydelige dager i Lofoten i begynnelsen av uka. Bok i Lofoten leverte til de grader. Herlige elever, magiske kollegaer og en fantastisk regi av alle arrangørene og lærerne.

Siste innspurt!

Akkurat nå sitter jeg og skriver på den siste boka i Ankh-serien. 2020 har ikke blitt helt som jeg hadde trodd det skulle. Det har vel ikke blitt som NOEN trodde. Det har gått sakte med skrivingen. Hjemmeskole og skriving om hverandre har ikke vært den beste formelen for effektivitet.

Jeg gleder meg til boka er ferdig. Til å ha skrevet hele serien om Markus og Co, men det det blir trist også, å forlate ungene og la de leve videre på egenhand.

Ankh, Mumiene våkner

Første bok i Ankh-serien, Mumiene våkner, ble lansert i mars. 

Vi hadde lanseringa på biblioteket og feiret med boller og brus og et lite show. Dessuten kom kulturhussjefen og annonserte en veldig spennende nyhet: Mumiene våkner skal på teaterscenen høsten 2019. Det blir kult!

Nærmere kommer vi ikke, tegneserie <3

Tegneserien av Nærmere kommer vi ikke. Adaptert og illustrert av Anneli Furmark ble lansert i mai 2018.

Jeg var i Stockholm sammen med Anneli og Lisa fra Wibom books. Det var fine dager med godt vær og godt selskap. Jeg fikk også være med på serie messa (SIS 2018), der hadde Anneli og jeg en samtale med Bitte Andersson.

Nytt år, ny bok!

I mars kommer denne boka. Dette er første bok i en serie.  Jeg skriver og Tonje-Mari Clausen illustrerer. Boka er satt sammen av tekst, illustrasjoner og tegneseriestriper/tegneseriesider. Jeg tror dette kommer til å bli bra! Tonje er kjempeflink. Følg gjerne Facebooksiden hennes @mossgoblins.

Alle illustrasjonene er ferdig og boka er skrevet. Nå venter vi bare på designeren som skal sette tekst og bilder sammen. Det blir kjempespennende å se hvordan det blir seende ut til slutt.

Så snart første kapittel er ferdig «satt» skal jeg legge det ut, så får dere en liten smakebit.

Skriveverksted med DKS

Nå er jeg snart ferdig med alle skriveverkstedene i Tromsø for dette semesteret. I dag var jeg tilbake på den gamle ungdomsskolen min for andre gang – og i dag endte jeg opp i samme klasserom som jeg hadde da jeg gikk i niende og tiende. Ganske sprøtt. Jeg måtte prøvesitte den gamle plassen min. Etter tjue år, ser skolen faktisk ganske lik ut som den gangen jeg gikk der. Men de har fått nye og moderne tavler som man kan koble Ipad til siden sist 😉

Jeg vet ikke helt om Ungdomsskole-Monika hadde trodde på det, hadde noen fortalt henne at hun skulle kommet tilbake tjue år senere, med tre bøker skrevet av henne i en pose for å ha skriveverksted med åttende klassene <3

Meg anno 2017 og 1997

Barnebokfestival og Jennifer Niven!

Det har blitt to osloturer på to uker nå. Først var jeg med på ungdomsbokshow på Barnebokfestivalen. Der leste jeg foran ca 100 niende og tiende klassinger. Siden jeg ikke klarte å bestemme meg for hva jeg skulle lese, fikk ungdommene velge om de ville høre en julete krangel eller en ganske fæl scene fra garderoben på Burger King. Jeg tror kanskje det var Burger King som var den utslagsgivende faktoren her. De valgte i alle fall den siste. Og selv om «Under snøen» er en ganske julete bok, er det ikke mye julefølelse i akkurat denne scenen. Edor blir utsatt for et overgrep i garderoben på jobb. Selv om det kanskje ikke er det mest hyggelige man kan servere på en høytlesning, synes jeg det er viktig å sette fokus på at dette skjer. Det snakkes en del om jenter som blir utsatt for overgrep, men det snakkes ikke så mye om at dette faktisk skjer med gutter også.

 <—    Jeg fikk lånt en julegenser for anledningen. 

Uka etter var jeg tilbake. Denne gangen skulle jeg bokbades sammen med JENNIFER NIVEN. Dere vet hun som har skrevet «Dager med blå himmel» (All the bright places) og «Fordi du ser meg» (Holding up the universe). Og siden Jennifer, naturlig nok, ikke snakker et ord norsk, var hele arrangementet på engelsk. Jeg grudde meg skikkelig. Det er ikke så ofte jeg snakker engelsk, og jeg er ganske rusten. I tillegg var hadde redaktøren min valgt et stykke som jeg skulle lese med tre sangstrofer inn i mellom teksten. Jeg har ikke sunget på en scene siden en heller traumatisk opplevelse i min tidlige ungdom da jeg spilte Tobias i tårnet, og måtte synge den vær-sangen (dere vet: Når det lakker imot høst, og det blåser ifra øst … osv.) noe som endte med at jeg sluttet i hele teatergruppa rett etterpå. Jeg hadde helgardert meg og var innstillt på at jeg rett og slett kunne hoppe over sangstrofene, på en mer eller mindre elegant måte. Dagen før arrangementet gikk jeg rundt i huset og rydda mens jeg snakka engelsk med meg selv og sang.

Jennifer var innom forlaget og hilste på før bokbadet, og hun var bare herlig! Kjempehyggelig! Dette hjalp absolutt på nervøsiteten. Så da intervjuet skulle starte, var jeg ikke så nervøs lenger. Jeg vet ikke helt om det hadde gått litt over, eller om kroppen rett og slett hadde inntatt en slags unntakstilstand. Det gikk veldig fint, synes jeg. Og jeg sang! Etterpå føltes det kjempebra. JEG TURTE DET! JEG TURTE DET!

Lansering!

Da var lanseringa av «Under snøen» tilbakelagt.

Dagen begynte jeg i fin tradisjon hos NRK Troms, der jeg hadde en fin liten samtale med Pia Tøhaug. Jeg bestemte meg for å sykle dit, og var redd for å komme for sent. Det endte med at jeg kom hesblesende inn i god tid før sending.

Etterpå hentet jeg Camilla (min fantastiske redaktør) og Victoria fra markedsavdelinga på flyplassen. Vi spiste deilig lunsj på Risø. Tomat- og soppsuppe. NAM!

Etter at Victoria hadde tatt en liten tur rundt i bokhandlene, var det klart for middag – på mathallen. Her hadde vi med oss Synne og Kjersti fra ARK, og vi kosa oss masse med god mat og Champagne.

Etterpå var det bare å forte seg til Prelaten for å pynte juletreet 🙂 Vi hadde planlagt gløgg, men det viste seg å være vanskelig å få tak i på butikkene i september – heldigvis. Det endte nemlig med at Camilla klinte til og lagde verdens beste hjemmelagde gløgg i stedet. Og så var lanseringa i gang.

Og så var det tre 😀

Historien om Gunn, Niklas, Jens og Edor er ferdig – for nå.

«Nærmere kommer vi ikke» blir tegneserieroman i Sverige.

Så er det endelig offentlig! Detter er så kult at jeg har hatt lyst til å skrike det ut for lenge siden. Det svenske forlaget Wibom books har kjøpt rettighetene til å lage tegneserie av «Nærmere kommer vi ikke». Det er Anneli Furmark som skal lage denne.

Anneli Furmark er en av sveriges fremste tegneserieskapere. Hun har gitt ut sju tegneserieromaner. Fire av dem er oversatt til fransk.  Anneli har vunnet en rekke priser for tegneseriene sine. Jeg har lest flere av Annelis tegneserieromaner. Hun har en nydelig strek. Teksten i seriene hennes får meg noen ganger til å le høyt. Andre ganger er det så pinlig at jeg nesten vil gjemme meg bak en pute. Og andre ganger igjen er det så trist at det river i hjertet. Anneli kan spille på alle strengene i følelsesregisteret. Annelis måte å skape tegneserie på passer perfekt til historien til Jens og Edor (jeg er helt sikker på at Jens og Edor er enige med meg).

Lisa Wibom (fra forlaget) og Anneli Furmark har nettopp vært i Tromsø, Finnsnes og på Senja for å gjøre research. Jeg har vært så heldig å få være med. Boka til Anneli kommer til å bli knallgod! Hun er en multikunstner som både illustrerer, oversetter og tilpasser teksten. Jeg gleder meg masse til den blir ferdig sånn at jeg kan lese den. Jeg tror faktisk jeg gleder meg mer til Annelis «Närmare kommer vi inte» blir ferdig, enn jeg gjorde da min egen «Nærmere kommer vi ikke» var på vei. Å se karakterene våkne til livet er fantastisk. Det er nesten som om noen lager en film av boka, bare at dette er mye kulere!

Det har vært så fint å gå i fotsporene til Jens og Edor sammen med Anneli Furmark og Lisa Wibom. Anneli har tegnet og malt i forsetet på bilen, i baksetet og på en stein på en parkeringsplass utenfor XL-Bygg, med utsikt over havet.

Mens dere venter, kan dere lese en av Annelis andre tegneserieromaner. De finnes ikke på norsk, men du får forhåpentligvis tak i dem på svensk. Prøv på nettet eller på et bibliotek. De anbefales på det varmeste!

Avisa ITromsø har laget en sak på dette. 

Her er noen bilder fra tegneserien til Anneli (som også er publisert i avisa)

Følg Anneli Furmark på Facebook

Instagram: @annelifurmark

Trykk her for å komme til Anneli Furmarks hjemmeside

Nå skjer det saker og ting

Nå skjer det saker og ting. «Fuck verden» har fått slipp dato 4. april i Danmark, «Nærmere kommer vi ikke» kommer i pocket den 30. mars. Dessuten er omslaget til den tredje boka, som skal hete «Under snøen», så og si klart. En fin liten frittstående triologi.

Sist, men ikke minst er det noe kjempespennende på gang med Nærmere kommer vi ikke, men jeg kan ikke si noe om det ennå. Det er bare å følge med, så skal jeg holde dere oppdaterte.